Hun gikk gjennom historikken helt fra dagens EU var i sin spede begynnelse som en europeisk kull- og stålunion med 6 land i 1951, via et virkeområde med felles europeisk økonomisk politikk til dagens EU som spenner over arbeidsliv, distriktspolitikk, klima, kriminalitet, migrasjon og forsvar m.v. Hun forteller om sterke spenninger internt i unionen, et eksempel er at Storbritannia har meldt seg ut for å opprettholde eget hegemoni, mens andre land mener de står mye sterkere sammen. Polen og Ungarn er eksempel på stater som utfordrer EU’s verdifellesskap, men som får begrenset kritikk fordi en i EU mener at det er bedre å ha slike stater som medlemmer underlagt en viss kontroll enn at de står utenfor. 

Pandemien og flyktningekrisen(e) er også eksempler på at solidariteten slår sprekker, men det forpliktende fellesskapet opprettholdes. Norge har gjennom to folkeavstemninger valgt å stå utenfor EU, men gjennom en veldig god EØS-avtale lever vi godt i utenforskapet. Som en del av det indre marked må vi forholde oss til EU. Rye mener vi fikk en så god avtale fordi alle trodde det ville bli en kortvarig avtale før Norge meldte seg inn i fellesskapet.   

EU i sin natur betyr stor avstand mellom de som styrer og de som styres. Kommisjonen har makt som ikke er underlagt demokratisk kontroll, men medlemslandene aksepterer overnasjonal styring fordi fordelene totalt sett er større enn ulempene. 

Russland, USA og Kina er betydelige aktører geopolitisk, det er trolig bedre å være en del av EU, f.eks. gjennom EØS-avtalen enn å stå utenfor, markedstilgangen og fredsaspektet er viktigere med et svakt og upålitelig USA som presser Europa til å ta større ansvar for eget forsvar. 

Rye avsluttet sitt foredrag med å reflektere over «Hokken ska’n godblonke tel».